Mitt Brann-minne: Den lange veien til seriegull
Etter 15 år i Trondheim vendte Gjert Anders Gjertsen hjem igjen til Bergen på akkurat rett tidspunkt.
Bergen kaller
Bergen kaller. Vi roper på deg.
Kem e det som roper - ka e det som skjer
Bergen kaller på våren igjen.
Kaller små tøser og fulle menn
Bergen kaller e du en av oss
Kom opp på Stadion bli med å slåss.
Den første fotballkampen jeg husker? Brann – Sogndal i cupfinalen i 1976. Lav høstsol sendte flatt motlys gjennom stuevinduet. TV-bildet ble blekt i motlyset der guttene sklei rundt mellom sagmugg og snøflak. Helge Karlsen krøp mellom beina på dommeren og Brann….Brann de vant!
Det var det. Den første store dopamin injeksjonen skjøt gjennom kroppen og løpet var kjørt. Ville jeg valgt annerledes om jeg hadde visst hva som kom? Hadde jeg i det hele tatt et valg?
Hater, hater , hater RBK
Så ble det heisen i 10 år til vi karret oss i land og jeg reiste på min første cupfinale. Cupfinalen i 1988 mot Rosenborg. Teiturs skjeggete krigere med Drici, Halvorsen, Ahlsen og Møller kom inn på Ullevål Stadion som Russel Crowe på Colosseum i The Gladiator. Siste del av denne kampen ble en eksplosjon du må ha vært tilstede på for å forstå hva det gjør med deg.
Sørloth scorer i det 85 min og alt er over. Odd Johnsen scorer i det 87. og det blir ekstra omganger og håp. Men i ekstra omgangen scorer Sørloth igjen. Jeg sto i svingen bak Brann målet og det eneste jeg husker er Mini Jakobsen som henger i nettmaskene og gliser mot meg. At Atle Torvanger utliknet til 2-2 og at det ble omkamp husker jeg knapt. Bare Mini og alt han representerte. Alt vi hatet – Rosenborg! Til omkampen dro vi ikke. Vi visste hva som kom og jeg orket ikke se det.
Men livet tar underlige veier. Bare få år senere var jeg blitt trønder med hus, hytte og bortover ski. Og hvor skal du gå da hvis du liker fotball? Lerkendal, Champions League med Rosenborg- Real Madrid (2-1). Jeg gikk på kampene og foraktet meg selv og alt jeg så, hver eneste gang. Da min sønn ble 7 år sto jeg på Lerkendal i seriefinalen og så Rosenborg vinne igjen. Jeg sto der med 9-0, 10-0 og cupfinaletap i 95 og 99 i kroppen og så guttungen juble lykkelig for sitt livs 7. mesterskap. Allerede nå hadde han levd flere seriemesterskap en jeg noen gang kom til å oppleve.
Så det gikk som det måtte gå. Ingen familie kan tåle slike brytninger i lengden. I 2004 satt jeg stusselig nyseparert i min lille ungkars leilighet og kjøpte billetter til cupfinalen på svartebørs. Billettene var i øvre del av svingen til Lyn supporterne og prisen var uhørt. Men jeg skulle på den kampen.
Det var noe på gang. Og for en stemning. I en myk bakrus fra festen i Oslo Spectrum stilte jeg i toget. Jeg hadde reist alene, men særlig ensomt er det ikke når 10.000 Bergensere marsjerer syngende mot Ullevål. En sulteforet eksilbergenser kjente vibrasjonene fra skarptrommene til slager-gjengen banke Rosenborg slagget mitt ut av kroppen for hver meter vi marsjerte. På Ullevål Hageby smiler en vennlig Lyn-supporter jovialt og sier «Lykke til da. Måtte det beste laget vinne». For en idiot. Det er fotball for pokker!
Brann toget kommer til Ullevål 20 minutter før kampen. Det blir kaos. Men jeg rekker det akkurat. Setter meg ned i sete og kampen begynner i det samme. 4 minutter senere henger jeg om halsen på en fremmed mann i Lyn-svingen og jubler. Oksen Sæternes scorer og alt koker. Så ser jeg meg etterhvert omkring. Svartebørs! Det finnes ikke en eneste Lyn supporter på øvre del av Lyn-svingen. 2/3 deler av Ullevål koker i rødt. Vi har kjøpt alle billettene. På 4-1 etter 33 minutter står jeg alt i kiosken for å pleie rusen med pølse og Cola.
Det hadde snudd. Lidelsen var over. På tide å vende hjem. 15 år i Trondheim. På de årene vant Rosenborg serien 13 år på rad. Nok er nok. I 2007 var jeg endelig hjemme igjen. Nyforelsket samboer med en nydelig Fana-jente. Men det lå og en enda større skatt i bergenspotten, et eget partoutkort trygt i lommeboken.
Gullet ska hem
Våren e her. No har serien begynt.
Legger og lysker og gresset e tynt.
Regne det høljer men eg blir ikkje skremt
Bergen brenner å eg – eg tror vi vinner.
Det året sang vi. Vi sang og vi trodde. Hver kamp bølget «Gullet ska Hem» over fullsatte tribuner. Og det føltes ikke rart eller falskt. Vi visste det hele tiden. Vi er Brann-supportere, skadeskutte og nevrotiske. Fulle av frykt og angst for bakrommet på Lerkendal og dødballer på Åråsen. Frykt for storspillende Bergensere på Viking sin midtbane og 16. mai-tap for lag som ikke en gang skulle spilt på vårt nivå.
Men ikke i 2007. I 2007 var Håkon Opdal verdens beste keeper, ørnene fløy lavt i vår 16 meter og hvis motstander scorte skrek Martin Andresen vilt og krakilsk til Thorstein løp i bakrommet og puttet. Monsa Mjelden sto på linjen i sin lange trenerfrakk med hender og Hardball på ryggen og sekken full av gull.
Men når var det det skjedde. Når var det egentlig det skjedde. Når var den første festen og alle skjønte det var i boks. Ikke den dagen Viking vant i Stavanger og det ble offisielt. Ikke den kvelden vi feiret etter 5-2 mot samme Viking på stadion. Det skjedde den kvelden «Den Hjemvendte» steg til værs. Leifen og jeg var på Stadion sammen. Leifen hadde ordnet et «helt nødvendig jobbmøte» i Bergen og var kommet fra Asker. Vi var klar.
Født i 1965 og 67, men med ørene tytt fulle av fedrene våre siden 1963. «Det e no det skjer. Dette e øyeblikket. Dette e alt». Hassan løfter den litt høyt, men innbytter Azar stiger atletisk til værs. Som en gresk gud henger han på himmelen til han stanger ballen med autoritet ned i høyre hjørne. 2-1. Det eksploderer. Vi e berømte Brann fra Bergen og vi har vunnet serien i år. Ja visst fan har vi det! Azar snubler inn 3-1 litt etter, og vi er i supporter-himmelen. Du kommer ikke høyere.
Det var denne høstkvelden det tok helt av i byn. Eg å Leifen raider sentrum. Vi danser på bordene på Dickens, på Wessel på alle stedene vi rekker. Og hele sentrum koker av folk som raver rundt i den største lykken og fellesskapsopplevelse sett i Bergen siden 8. mai i 1945. Utpå natten begynner riktignok pubene å stenge.
Men «eg å Leifen» er ikke klare enda, det er mer å hente. Så vi ender opp i pianobaren på Zachen, et vanligvis fremmed og farlig sted for to Fana-gutter. Men i dag er vi alle ett fra Nymark til Laksevåg og fra Nordnes til Loddefjord Torg og .. fra Fana. Og DJ’en har sin største dag. Alt han spiller blir også til gull. Det er allsang og Brann sanger hele natten gjennom. Vi klemmer og vi skåler.
Men selv Branns sangskatter er ikke utømmelige og det begynner å smake av forfyllede gjentagelser. DJ’en aner faren og improviserer. Plutselig lyder Rolf Løvlands toner ut i rommet. You Raise me up. Josh Groban overdøves av en ivrig DJ med mikrofonen i hånden. «You raise me up where we can stand on Mountains. You raise me øp tu Champions Leauge”. Da snur Leifen seg til meg og sier rolig “ Eg tror vi går hem no».
Så snubler vi hjem i høstnatten. Tjokk og feit og fulle av seriegull mens vi synger på vår egen sang.
Bergen kaller. Se solen kommer frem.
Kaster et gyllent lys fra Ulriken.
Bergen skinner. Og de scorte igjen.
No lukter det gull over Staddaen.
Bergen kaller, å Kniksen ikkje me
Skreket hos hes siden 1963
Bergen kaller. Kan du huske du ble våt.
Husker du vi vant? Kan du huske at du gråt.
Her kan du se hele sangteksten til «Bergen kaller».
Del ditt minne med oss
I tiden frem mot seriestart vil vi jevnlig legge ut minner fra supportere på brann.no, for å korte ned ventetiden.
Har du et minne som sitter sterkt? Da er det bare å sette i gang med skrivingen og sende det til medieansvarlig [email protected]. Legg veldig gjerne med et bilde også fra det aktuelle minnet, om du har.
Her er noen av minnene som er publisert til nå, som kan brukes som inspirasjon: