Lørdag er det 100 år siden åpningskampen på Stadion. De som har spilt for Brann, eller trent laget, har ulike opplevelser de aldri kommer til å glemme.

Noen minnes en storseier, andre et tap, mens mange forbinder de største opplevelsene sine med fullsatte tribuner og elektrisk stemning.

Andre igjen - husker best en god kommentar fra en lagkamerat eller at det regnet...

Cato Guntveit (Brann-spiller i perioden 1995-98 og 2003-2010):

Mitt beste, eller kanskje artigste stadionøyeblikk, kom i europacupen mot Werder Bremen på høsten 1998. Jeg husker jeg slo tunnel på deres kaptein og klubblegende Dieter Eilts før jeg slo en tunnelpasning videre til Kjetil Løvvik som kom på blankt mål. Har alltid likt tunneler.

Tore Pedersen (Brann-spiller i perioden 1993-1995):

16. mai-kampen i 1993. Etter at vi vant 4-0 borte mot Rosenborg og var serieledere etter to runder var interessen helt formidabel. Det må ha vært rundt 25.000 tilskuere på Stadion og flere 1000 på gratishaugen, og det gjorde dette til et minne for livet. Selve kampen ble en liten nedtur med 1-1 mot Molde, men stemningen bergenserne lager finnes kun i Bergen..

Stefan Paldan (Brann-spiller i perioden (1997-2000):

Mitt beste minne er min aller første hjemmekamp for Brann på Stadion. Jeg hadde hørt snakk om at stemningen var bra, men det var helt unikt. Matchen var mot Liverpool, kvartfinale i cupvinnercupen. Å få oppleve hele Stadion synge Nystemten var magisk. Stadion kokte! Akkurat dette gjør at jeg for alltid kommer ha mitt hjerte i Bergen, i Brann, på Stadion og ikke minst hos supporterne på Store Stå.

Per Egil Ahlsen (Brann-spiller i perioden (1987-1992):

Jeg glemmer aldri avskjedskampen min i Brann. Det var 15.000 tilskuere (bergensere) på Stadion. I sirkelen i midten: «Takk, Per Egil». Så var det sangen som Ove Thue hadde laget til meg, «Vi glemmer aldri Per Egil Ahlsen».

Arne Møller (Brann-spiller i perioden 1979-1988):

Av mange store øyeblikk på Stadion, var dette kanskje det mest skjellsettende for meg. Året var 1980. Det var stadionåpning mot Viking, regjerende cup- og seriemester fra året før. De stilte med et stjernespekket mannskap i dette som var min første kamp fra start for Brann. I tillegg skulle jeg debutere som høyreback og var fryktelig nervøs.

Kampen kom godt i gang, men nervøsiteten ga seg ikke. Jeg hadde lært «at det å snakke sammen» var en god måte å takle nerver på. Så jeg skrek på tvers av banen:

«Nå må vi snakke sammen, guttær»!

Da kom det rolig fra kjuagutten Terje Rolland i midtforsvaret:

«Ka’ ska’ vi snakke om då»?

«Slutt å tulle», tenkte jeg, «vær nå litt seriøs, det er tross alt Viking dette her…»

Noen sekunder etter fikk Terje ballen fra keeper. Han vendte opp og sendte den rolig til meg med kommentaren:

«Har du vært på hytten i helgen?»

Enden på visen var at jeg løp med ballen i beina og skrattlo oppover langs sidelinjen. Dette var Brann. Dette var gøy. Og tenk, nå var jeg en del av det! Borte var all nervøsitet. En psykolog kunne ikke ha løst det bedre. Vi vant forøvrig 2-0.

Bjørn Erik Brandt (Brann-spiller i perioden 1977-1983):

Blant mange fantastiske minner fra stadionkamper husker jeg én kamp veldig godt.  Det var kvartfinalen på Stadion 25. august 1982 mot Mjøndalen. Vi snudde 0-2 til 4-2 og det var 17.000 på tribunen. Jeg hadde målgivende pasning på utspark fra dødball fra femmeteren til Øyvind Pettersen. En fantastisk stemning og et publikum som løftet oss frem. Kun bergensere kan lage sånn stemning!

Thorstein Helstad (Brann-spiller i perioden 1998-2001 og 2006-2008):

Øyeblikket må jo bli hjemmekampen mot Lyn i 2007-sesongen. Vi stanget lenge etter at de hadde utlignet til 1-1, men for en lettelse og stemning det ble etter Azar sine to mål som sikret oss den viktige seieren på vei mot seriegull! Bedre stemning er det vanskelig å oppleve, pluss lettelsen etter kamp der vi visste at vi kom til å ta gull. Ellers så har jeg vel litt over 100 mål (grunner) til å huske Brann.

Erlend Hanstveit (Brann-spiller i perioden 1998-2008 og 2014-2015):

Viking-kampen i 2007. Vi hadde vunnet serien uken før, og mange år med forventningspress var tatt bort fra skuldrene til alle på laget. Stadion var fylt til randen, og dette var en av de ytterst få kampene der man bare kunne springe rundt uten å kjenne antydning til hverken pustevansker, gnagsår eller andre fotballskavanker. Vi vant 5-2! Et minne for livet!

Steinar Aase (Brann-spiller i perioden 1973-1978 og 1984-1985):

Jeg husker veldig godt semifinalen mot Viking på Stadion i 1978 med over 17.000 tilskuere på tribunene. Det sto 1-1 etter 90 minutter etter min scoring, og vi måtte spille ekstraomganger. Der fikk jeg gleden av å heade inn vinnermålet som sikret oss en plass i cupfinalen. Den tapte vi dessverre for Lillestrøm.

Geir Hasund (Brann-spiller i perioden 1994-1998):

Jeg har noen gode stadionminner å velge mellom. Men jeg tror jeg lander på scoringen min mot Liverpool i cupvinnercupen i 1997. Det utløste en stemning på Stadion som en kun får oppleve der om man spiller i Norge.

Erik Huseklepp (Brann-spiller i perioden 2005-2010 og 2012-2016):

Jeg har egentlig to øyeblikk jeg ikke kommer unna. Da jeg scoret etter 19 sekunder i min første kamp fra start for Brann og Brann - Viking 5-2 i 2007. Da gullet ble spilt hem. Men skal jeg velge blant de to så må det bli dagen da gullet kom hem. For en atmosfære og stemning! Det har jeg aldri opplevd noen gang siden. Det var en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Episk!

Geirmund Brendesæter (Brann-spiller i perioden 1991-1995 og 1996-2003):

Jeg velger med Brann - Viking 1-1, en kamp som ble spilt 1. mai 1996. Det var ekstremt mye folk på Stadion (19.408). Det var en mektig opplevelse.

Vidar Bahus (Brann-spiller i perioden 1995-1999):

Den kampen jeg husker aller best er semifinalen mot Lillestrøm i 1995. Det var den gang semien besto av både hjemme- og bortekamp. Vi tapte første kamp på Åråsen 3-1 og lå under 1-0 til pause på Stadion. Den atmosfæren som var i 2. omgang etter hvert som spillere og publikum øynet håp om avansement vil jeg aldri glemme. Det endte med 4-1-seier til oss og tur til cupfinalen.

Erling Mikkelsen (Brann-spiller i perioden 1967-1973):

Jeg har mange gode minner fra staddaen. Jeg husker spesielt godt en europacup-kamp i 1973 mot det irske laget Glentoran. Jeg tror også det var den første kampen i flomlys på Stadion. Det var fenomenal stemning. Men det plaskregnet og hele banen lå under vann, så vi trodde ikke det ville bli fotballkamp.

Men dommeren var av en annen oppfatning. Det ble kamp, til tross for at store deler av banen var under vann. Jeg har sett et godt bilde en gang av meg, en lagkamerat og en motstander ute i en av dammene på banen, og bak på bildet var det reklame fra Os Sjøsport.

Arve Mokkelbost (Brann-trener i perioden 1982-1983):

19. september 1982. Semifinale i cupen. Søndag og sol. 22.209 bergensere glir gjennom slurende telleapparater på Stadion. Moss FK er motstander. En rutinert tropp med 42 A-landskamper. En gruppe balltrillere med høyt selvbilde. Justert i løpet av kampen da to mann ble utvist. En for grovt misbruk og ytterligere en for å utfordre Ingvar Dalhaug til boksekamp. Hos oss - ingen spillere med A-landskamper. Vi, et jevnt lag i 2. divisjon, men sterke på eget gress. 19 seire, seks uavgjorte og tre tapte kamper i serie og cup ga opprykk og cupmesterskap. 

Tilbake til kampen: Dette var dagen da Landås-gutten Kjell Rune «Kjellien» Pedersen steg frem som helt, dirigent og elegant matchvinner. Han spilte sin livs kamp og scoret to mål i det han betegner som karrierens høydepunkt.

Publikum opplevde ekstase og eufori i kvartfinalen mot Mjøndalen (4-2) og senere under kampen mot Varegg (9-1) på Krohnsminde. Semifinalen fikk imidlertid et annet og mer dramatisk forløp. Moss får først en mann utvist. Grovt munnbruk gikk ikke hjem hos en ellers humørfylt og robust dommer, Svein Inge Thime. Geir Henæs hos Moss scorer 1-0 i det 44. minutt. Hva, vi spiller jo mot ti mann? 

Så trer «Kjellien» frem. En venstre-høyre-finte. Så skudd i høyre kryss fra 20 meter. Forsvarsspillerne hos «Kråkene» er i knestående, og lagkaptein Morten Vinje, landslagsspiller og lagkaptein, maner og dirigerer et lag som faller lavere og lavere mot eget mål. Det står 1-1 etter ordinær tid.

Ekstraomganger - publikum løfter spillerne frem. Nå kommer kampens store øyeblikk. «Kjellien» får ballen på midtstreken. Avanserer 40 meter mens Moss-spillerne rygger. Så trer Morten Vinje frem, fintes ut, lagkapteinen med kramper fra tærne til skuldrene. «Kjellien» svaier fra side til side, slår en tunnel og scorer med venstre fot. I krysset! Minuttet etter får Moss ytterligere en mann utvist. Nå er det 11 mot 9!

Øyvind Pettersen har entret banen. Innbytteren som var motstandernes pine og plage med sine korte steg og lave tyngdepunkt. Nå trives det glade postbudet fra Landås blant motspillere med kramper og økende hjemlengsel. «Kjellien» sender en gjennombruddspasning til Øyvind ti minutter ut i 1. ekstraomgang. Han lobber ballen elegant over en utrusende keeper. Publikum jubler, synger og hyller laget. Aldri før har Ove Thues sanger fylt så mange stolte struper!

3-1-seieren var en takk til publikum på et fullsatt Stadion. 22.209 gjorde dagen stor for Brann og Bergen. Takk til spillere med store hjerter under røde trøyer. I tusen hjem mellom syv fjell planlegges Oslo-helg og cupfinale. Lenge etter kampen møter spillerne og trenere hundrevis av barn og unge som vil ha autografer. «Dette er en del av jobben vår», sier Arne Møller, en bærebjelke i med- og motgang. Ullevaal venter. Snipp snapp snute - det ble jo en fortjent seier i cupfinalen. Men det er en annen historie…

Tore Strand (Brann-spiller i perioden 1979-1985):

Stedet var Stadion og året var 1982. Brann møtte Mjøndalen i kvartfinalen i cupen, og 17.000 forventningsfulle supportere var klar for fest. Den pur unge Mjøndalen-spissen Odd Johnsen, som senere ble populær Brann-spiller, så ut til å ødelegge dagen med to scoringer før pause.

Vår trener Arve Mokkelbost hadde imidlertid slagplanen klar i pausen. Etter sidebytte stilte vi opp i en ellevill, offensiv formasjon. «Verden» hadde ikke sett 3-2-5-varianten siden mellomkrigstidens dager. Vi fosset i angrep, og da Neil MacLeod og Arne Møller scoret to ganger, kokte det på Stadion. Så dukket Ingvar Dalhaug opp og headet inn 3-2 målet før Øivind Pettersen fastsatte sluttresultatet til 4-2. Til ellevill jubel og uforglemmelige festscener.

På Mjøndalen-benken var tidligere Brann-trener Ivar Hoff rystet, mens stemningen på tribunene var elektrisk. Det hører med til historien at vi siden slo Moss 3-1 etter ekstraomganger i semifinalen, og mine erkerivaler fra Molde 3-2 i finalen.

Historien forteller også at en ivrig Brann-supporter mistet hørselen da Dalhaug headet inn 3-2 målet og desibelnivået nådde nye høyder, og aldri fikk den tilbake. Jeg håper han til tross for tapet av hørselen, også har gode minner fra den elleville fotballkampen. Det har i hvert fall jeg etter en sesong der jeg hentet de to trofeene jeg fortsatt pusser på i ny og ne. Kongepokalen og Johnny Walker-trofeet som jeg fikk som årets spiller i 1982.

Som om ikke høstrusen fra 1982 var nok!  Den som for alvor begynte med 4-2 mot Mjøndalen, fortsatte med 9-1-seier over Varegg på Krohnsminde og opprykk, og ble kronet med NM-seieren. Gratulerer med dagen, Brann Stadion - verdens fineste og mest intime fotballanlegg!

Armann Bjørnsson (Brann-spiller i perioden 2002 og 2006-2009):

Det første minnet jeg har fra tiden i Brann, var kampen mot Viking i 2002. Vi var i ferd med å rykke ned og det var en av de første kampene jeg spilte fra start. Vi fikk en fin start og jeg scoret to ganger før pause. Vi ledet 2- 0, men seieren glapp da Viking scoret tre ganger.

Men selvfølgelig - det beste minnet var da vi feiret gullet på Stadion i 2007. Troppen, trenerne, støtteapparatet og alle ansatte på Brann Stadion, og ikke minst stemningen i hele Bergen, det var helt eventyrlig! Slik feiring hadde jeg aldri opplevd, selv om jeg hadde vunnet serien i den øverste divisjonen tre ganger tidligere på Island. Dette er selvsagt noe jeg aldri kommer til å få oppleve igjen. Hele byen hadde ventet i 44 år med å feire gullet, og for en feiring det var!

Thor-André Olsen (Brann-spiller i perioden 1991-1993):

Et litt morsomt minne var 16. mai-kampen mot gamleklubben min Molde i 1993. Det var over 23.000 tilskuere på Stadion etter at vi hadde vunnet sesongens to første kamper og ledet serien. På den tiden hadde vi egne bonuser for hele A-troppen, og de var spesielt høye når vi lå på 1. plass. Så spilte vi uavgjort mot Molde på 16. mai. Det var ingen bonus for uavgjort, og styret i klubben virket godt fornøyd etter kampen med at de slapp å betale oss...

Ellers har jeg opplevde å slå Brann 4-1 på 16. mai som Molde-spiller. Det var i 1988-sesong. Det var et godt minne for meg, men ikke for Brann. Jeg husker også i 1986, som keeper for Mo IL i gamle 2. divisjon. Da taklet jeg Fridtjof Wilborn midt på banen og ble utvist. Da koste Brann-publikumet seg.

Svante Samuelsson (Brann-spiller i perioden 1998-2001):

11. september 1999. Brann - Rosenborg. Et nesten fullsatt Stadion kokte efter kampen og laget takket Store Stå for magisk støtte. Vi hadde akkurat vunnet mot 2-0 mot Rosenborg etter scoringer av Jan Ove Pedersen og Greåkers Maradona, Raymond Kvisvik. Trodde jeg… 

Under kampen skallet jeg sammen med en RBK-spiller og måtte i garderoben for å sy et kutt. Vår hissige lege Jon Schjelderup sydde med skjelvende hender noen halvgode sting i pannen min og surret en turban rundt hodet mitt. Da jeg sprang ut fra garderoben sto Davy Wathne der, rød i ansiktet, og skrek: «Kom deg på banen igjen, svenske!» For i mellomtiden hadde John Carew utlignet til 1-1 uten at jeg ante noe om det. Først flere minutter efter kampen da vi satt i garderoben fikk jeg vite at sluttresultatet ble 2-1, ikke 2-0. 

Mini var sur, og det gjorde alltid bergenserne ekstra glade!

Raymond Kvisvik (Brann-spiller i perioden 1998-2001 og 2002-2005):

Det har vært mange fine stunder på Stadion i de to periodene jeg spilte for klubben. Om jeg skal velge meg et spesielt, så tror jeg det må bli da vi slo Stabæk 8-1 i mai 2001. Jeg mener vi hadde tapt 7-1 på Nadderud året før. Da var det deilig å slå tilbake med en magisk storseier. Treneren deres trakk seg etter kampen, husker jeg, og Azar jublet uten drakt da han scoret 3-0. Det var en nydelig kveld på Stadion og et godt minne.

BILDE ØVERST: Såvidt forfatteren av artikkelen kjenner til er bildet øverst fra 1967-sesongen da Brann rykket opp. I siste hjemmekamp, mot Kvik, scoret Rolf Birger Pedersen to mål og sikret opprykket tre poeng foran Mjøndalen, som var fratatt to poeng på grunn av for sent oppmøte til en av kampene...