Bli bedre kjent med Denzel De Roeve
Han nyter fotball-livet sitt nå, Denzel De Roeve. Det har ikke alltid vært sånn. På den lange reisen fra å bo uten foreldrene sine allerede som 11-åring, til å være høstens hit på høyrebacken på ett fremadstormende Brann-lag i Europa-League, har det vært mange hinder på veien. A-lag herrer
- Intervju og tekst av Øivind Andersen.
Tilbake på Stadion fra trening på kunstgresset i Åsane, og etter en vel fortært lunsj, sitter vi oss ned for å prate om både livet før og etter han ble Brann-spiller. Den rolige og sympatiske belgieren deler så gjerne fra sin reise i fotballen, og det blir tidlig seriøst for de som vil noe i Belgia, skjønner vi.
– Ja, fra jeg var fem til åtte år var det moro med venner og stort sett det. Hjemme i trygge og nære omgivelser på mitt hjemsted, i lille Ninove. Deretter spilte jeg for en ny klubb, Aalst, en annen klubb og by et lite stykke unna. Jeg måtte forlate mine venner fra nabolaget for å gjøre det. Da ble det litt mer seriøst. Og tre år etter det flyttet jeg på meg igjen, og ble en del av Club Brugges akademi. Og der var jeg jo i nesten ti år med mer og mer seriøs satsing. Så fra jeg var elleve år altså, flyttet jeg til internat-skole.
Bodde alene
Men å flytte fra foreldrene sine, som 11-åring for å satse på fotball? Det høres ganske vilt ut i en norsk verden, det skal være sikkert. Men dette var altså veien videre for Denzel i Belgia.
– Ja, jeg flyttet hjemmefra og bodde på skolen vi var på, med elever og lagkamerater der, hvor trening og det hele var en del av hverdagen. Det var veldig tøft å ta den avgjørelsen. Å bare skulle komme hjem til foreldrene i helgene. Jeg var jo tross alt bare et barn. Men det er ekstra deilig nå å se tilbake på det og at det betalte seg, nå som jeg er her.
Denzel vokste altså opp i Ninove, en liten by litt utenfor Brussel, og med enda kortere vei til byen Aalst hvor han spilte fra han var åtte til elleve år. Ninove, den lille byen som er kjent for å ha målgangen til det legendariske sykkelløpet Flandern Rundt. En koselig liten by hvor han bodde under enkle forhold, hvor alle kjente alle.
– Men etter at jeg flyttet til Brugge som elleve-åring, ser jeg kanskje Brugge mer som min hjemby nå. Alt er mye større der, og det er en fantastisk by. Men har hatt halve livet begge steder liksom.
Derfor elsker han Brann og Bergen
Etter hvert ble Denzel en del av NXT, som er Club Brugges 2.lag/U-21 lag hvor han tilbrakte de siste årene før det ble Brann. Sports-forbilder og fotball-helter hadde han ikke noe særlig av på individ-nivå i oppveksten, men han ble en stor Barcelona-fan etter hvert.
– Ja, etter at jeg og familien var på Camp Nou og så dem spille, og hadde den opplevelsen, var det en klubb som vokste på meg. Hadde også en stor Messi-poster på veggen, men tenkte aldri på spillere som rollemodeller, heller ikke noen av de store Belgiske stjernene.
Men i februar i år, ble du altså Brann-spiller. Fortell?
– Det var veldig vanskelig å ta avgjørelsen om å reise fra Belgia til Brann som jeg visste svært lite om. Å forlate alt hjemme. Denne gangen mer enn noen gang, for nå havnet jeg helt utenfor familie og venners nærhet. Her må man jo fly for å komme. Men det var det rette steget i min karriere. Jeg satt litt fast i Brugge, uten å slå gjennom på førstelaget. Jeg undersøkte jo det jeg kunne, om å komme her, og ble overbevist om at skandinaviske folk er veldig hyggelige. Det stemte også med det inntrykket jeg selv hadde av folk herfra, fra før. Og det ble bekreftet når jeg kom.
- Artikkelen fortsetter under bildet.
Denzel kan knapt få fullrost opplevelsen sin av å ha blitt Brann-spiller og hvordan det er.
– Jeg er virkelig imponert over den lidenskapen som er for denne klubben! Ikke bare fansen, som er strålende, men også alle som jobber her på Stadion. Administrasjonen osv... Alle virker å elske klubben, og det gir meg en veldig varm følelse for Brann.
Denzel bor alene i Bergen, men får besøk av og til. Foreldrene har vært her tre ganger, og senest til siste hjemmekamp mot KFUM. Også venner hjemmefra har vært på besøk, men det er selvsagt ikke hver uke det skjer.
– By og klubb har møtt mine forventinger og vel så det. Folkene her er utrolig fine folk, som jeg både håpet og trodde. Nå har jeg bodd i Brugge som er en fantastisk by, og så kommer jeg her, og Bergen er også helt nydelig. Når vennene mine kommer tar vi alltid turen på Fløyen, og koser oss. Nivået jeg er blitt vant til med Brugge og Bergen setter høye krav til hvor jeg eventuelt skal reise videre til en dag, det er sikkert.
Fra tøff start til opptur
Denzel er ærlig på at det var en brutal start i Brann-trøyen, og det hjalp heller ikke på at han hjemme mot Bryne i 5.serierunde fikk en stygg smell i ansiktet og måtte opereres. Hvor tøft hadde du det egentlig i begynnelsen av din Brann-karriere ?
– Første kampen med 0–3 i Fredrikstad var en av de verste opplevelsene jeg har hatt i fotball, jeg var helt ny, og folk forventer mye. Så jeg kjente mye på presset da. Men jeg klarte å håndtere det rolig etterpå, synes jeg. Etter skaden ble det det samme, jeg visste jeg måtte bare jobbe meg ut av det. Gjøre som jeg har gjort hele livet. Jobbe hardt og gi alt, og se hva som kommer ut av det. Jeg var ikke så redd for skaden da det skjedde, men i ettertid har jeg tenkt at det kunne vært ille, det er jo farlig med hodeskader, og jeg ble jo operert, men jeg stolte på legene som jeg måtte, og jobbet meg tilbake, og var vel ute i tre uker fra laget, og så kunne jeg spille med maske deretter.
- Artikkelen fortsetter under bildet.
Men etter dette har det stadig gått bedre og bedre for den unge og ydmyke belgiske mannen. Han har vært på banen i hver kamp, mest fra benken først, men etter hvert som høsten har blitt lang, har han startet oftere og oftere, og vært Freyr`s foretrukne høyreback. Han mener målrettet jobbing har betalt seg. Men har fremgangen hans i løpet av sesongen føltes like formidabel, som det mange andre later til å syntes?
-Jeg har nok definitivt fått mer selvtillit, siden jeg spiller mer, men jeg er ikke sikker på at utviklingen har vært så stor som mange sier. Jeg føler egentlig ikke helt det. Tror det har mest med spilletid og selvtillit å gjøre. I fotball er jo oppturer virkelig store, og nedturene helt motsatt. Så utviklingen har kanskje ikke vært så stor som mange sier, men jeg har selvsagt følt utvikling. Jeg føler det på kroppen også at jeg er sterkere nå, og føler meg bedre. Jeg er virkelig glad for hvordan det går.
Et litt uventet beste minne
Når jeg så spør om hva som er det beste minnet og største opplevelsen hittil i Brann-drakten, overrasker han imidlertid med et tydelig svar, for det dreier seg ikke om hans nydelige scoringer borte mot Sarpsborg eller Tromsø.
– Nei, det er Strømsgodset borte tidlig i sesongen, hvor vi avgjør på overtid der. For meg var det da jeg skjønte hvor stor klubb Brann er, jeg har aldri følt et slikt samhold i et lag noe sted før! I akademiet til Brugge, hvor jeg for det meste har vært, var det aldri SÅ viktig å vinne. Da vi vant der i Drammen, så bare følte jeg fansen, spillerne og hele benken, hvordan alle var så enormt oppfyrt og giret. Det var første gang i mitt liv jeg har hatt den enorme opplevelsen i et voksen-lag liksom! Det var realiseringen for meg, av hvor viktig og nydelig fotball kan være. Det var selvsagt stort med scoringene mine i Sarpsborg og Tromsø også, men Strømsgodset står absolutt først og høyest.
Og hvordan har han så opplevd Europa-eventyret til Brann?
-Ja, i Europa har det selvsagt også vært store opplevelser. Etter Lille kampen, og før Bologna, da jeg realiserte hvor jeg er nå, og tenkte ett år tilbake, da jeg spilte U21 og var litt i ingenmanns-land i Brugge, og nå er jeg på denne scenen. Tankene gikk tilbake til Internat-skolen og det jeg har ofret på veien, og nå er jeg liksom her og en del av Europa-League. Det ga meg en enormt varm, god følelse. Og det fantastiske nå er at jeg bare vil ha mer av det.
Disse fantastiske opplevelsene til en ung, fremadstormende gutt som knapt har spilt senior-fotball før han kom til Bergen, har altså vært som en stor belønning etter årene i Club Brugges akademi, med en usikker fremtid. Men det har ikke gjort ham mindre sugen på å oppleve mer. For når jeg spør om fremtidige mål med Brann, er han veldig tydelig.
– Jeg vil veldig veldig gjerne vinne serien med Brann. Det har stått der som det store fra dag en, og jeg sa det også i mitt første intervju her. Det er drømmen. Definitivt det viktigste målet.
Relasjonen til Brann-fansen har det også vært lite å utsette på etter hvert i den røde trøyen…
– Ja, i det siste har de sunget navnet mitt og det hele, så det føles overveldende. Dette er helt nytt for meg selvsagt, og jeg føler meg så verdsatt. Følte meg mer usikker på egen rolle i starten, da den var tøff selvsagt, men siste kampen mot KFUM, da var også foreldrene mine på tribunen, og så får jeg sunget navnet mitt fra hele Frydenbø-tribunen da jeg ble byttet ut, og gikk bak målet der. Det gjør meg så stolt! Veldig takknemlig for støtten jeg får ja.
- Artikkelen fortsetter under bildet.
Fremtid med kaffe?!
Så det er en Denzel De Roeve som går inn i sesong-innspurten full av selvtillit og med mange gode opplevelser på veien i den røde trøyen. Blir det rart å tenke tilbake på skader og tilbakeslag av typen han hadde så sent som i starten av denne sesongen?
– Jo, men det er alltid en fare for det. Har jo hatt litt tidligere også. Var ute i seks måneder en stund før jeg kom til Brann, og jeg slet med litt skader i ett helt års tid der, da var jeg 18-19 år. Jeg hadde bare spilt tre til fire måneder sammenhengene igjen, helt skadefri, før jeg kom hit. Men dette har fått meg til å elske fotball mer. Man er så vant til trening hver dag, og tar alt forgitt, og så blir du skadet. Og får den store påminnelsen om hva du elsker og hvordan du umiddelbart savner det. Det er noe man tar med seg videre, verdien av de nedturene.
Om fremtiden etter Brann er det litt som med fotball-idoler, Denzel har ikke det store forholdet til det.
– Jeg vil være tilstede her og kun fokusere her, og holde det hele realistisk. Vil ikke sette meg store bilder i hodet av å spille der eller der. Jeg har tre år igjen av kontrakten her, og det gir meg trygghet, og jeg kan konsentrere meg om jobben som skal gjøres her. Deretter så får vi se hva som skjer.
Og helt tilslutt; Hva annet i livet kunne vært levebrødet om ikke fotball ?
– Jeg kan i hvert fall ikke se for meg noen standard kontor-jobb. Litt på spøk, men også litt reelt, har jeg sett for meg å åpne en kaffebar sammen med en venn av meg. Bruke tid der og snakke med folk. Ta seg av kunder, tror kanskje det hadde vært en fin ting.
Slik avslutter den unge høyrebacken til Brann, dette intervjuet. Kaffekos kan det nok bli mye av i fremtiden, men neppe på baksiden av skranken på en stund. Til det har han nok altfor mye ugjort på fotball-banen ennå.
