Med to x Ludvigsen på plass på Stadion, i tillegg til Frank Strandli (som kom fra selveste Leeds). Per Edmund Mordt kom også. Og etter hvert Geir Hasund.

Det så i det hele tatt veldig bra ut. Samtidig var åttitallshelten Bjarni Sigurdsson tilbake på Stadion. Riktignok forsvant den raske stopperen Tore Pedersen, men tilveksten var altså solid. Hallvar Thoresen var blitt trener året før, og sammen med sportsdirektør Anders Giske innførte han dresskode på laglederbenken, og antydet med det muligens at Brann nærmet seg Europa, der slikt var langt vanligere enn i gamle Norge.

Det var da også to særdeles meritterte personligheter som ledet Brann. Begge hadde et voksent antall landskamper, Hallvar Thoresen hadde en lang karriere i nederlandsk toppfotball bak seg, Anders Giske i tysk. 

Og hvilken sesongstart!

5-1 over Strømsgodset på Stadion i første serierunde satte standarden. Brann ledet serien helt til femte serierunde. Da kom Kongsvinger til Stadion og vant 4-0. Den uforklarlige smellen ble fulgt opp av 1-4 for HamKam i neste runde, og vips var Brann en middelhavsfarer igjen.

Nåja. Det ble en helt grei sesong. Vi holdt oss i medaljekampen helt til seks runder gjensto, men en forferdelig sesongavslutning sendte rødtrøyene fra Bergen ned på 6. plass.

I cupen var det stopp i kvartfinalen der Rosenborg vant 2-0. Det var imidlertid ingenting mot ydmykelsen på Lerkendal i serien. Kulerammen viste 9-0 til Rosenborg da dommeren endelig blåste av ydmykelsen.

Hva så med nykomlingene? Per-Ove Ludvigsen var skadet nesten hele sesongen, og det samme var Per Edmund Mordt. Frank Strandli spilte nesten alle kampene og scoret elleve mål i serie og cup, mens Inge Ludvigsen spilte alle så nær som én. Toppscorer ble Trond Egil Soltvedt. Igjen. Tolv i serien og fem i cupen ble det på Stanghelle-gutten, som for alvor var blitt Stadions store yndling.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008