Og det begynte veldig bra med 2-0 over Molde på Stadion i åpningskampen. Så ble det knepent tap for Vålerenga på Ullevaal i en jevn batalje.

Brann spilte gnistrende fotball denne våren, men presterte også å tape hjemme for Bodø/Glimt. Høydepunktet var 16. mai-kampen på Stadion da Lillestrøm ble slått 6-2 i en vidunderlig kamp. Sæternes blomstret denne våren. Det samme gjorde Charlie Miller, Paul Scharner og nyervervelsen Bjørn Dahl, som kom fra Os, men hadde spilt nesten hele karrieren i Viking. Ved halvspilt serie lå Brann på sølvplass og var med og kjempet om gullet. 

Så solgte de Raymond. Fullstendig uforståelig for alle, unntatt hovedpersonen selv og hans nærmeste. Uansett. Der forsvant sjansen til gull.

Høsten ble en stor nedtur som sendte Brann ned til en suffende 6. plass, ni poeng bak seriemester Vålerenga. Mange mente at treneren ikke holdt mål, at Brann med dette mannskapet burde ha prestert langt bedre. Nå var imidlertid en av landets mest ettetraktede spillere, Petter Vaagan Moen fra HamKam, sikret for fremtiden. Han var klar for Brann fra og med neste sesong.

Det ble ingen gjentagelse av fjorårets cuptriumf heller. Tap for nettopp Vålerenga i kvartfinalen. I UEFA-cupen var det ut i 1. runde etter tap for Lokomotiv Moskva i begge kampene. 

Suksessen i Royal League fortsatte heller ikke. Brann gikk videre til mellomspillet, men med bare ett poeng på fire kamper var det takk og farvel også der. 

En sesong med tidvis gnistrende spill, men også med store skuffelser. Likevel med to nye toppspillere i stallen og en rød tro på fremtiden.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008