Og det begynte katastrofalt dårlig – igjen. 2-4 for Viking borte i første kamp, og så 0-3 for Tromsø på Stadion med bare 6954 tilskuere ringside.

Så klatret Brann sakte, men sikkert mot trygg plass, og da det hele var over, var Brann på 7. plass (fremdeles av tolv) med 30 poeng. Lillestrøm vant serien suverent med 52 poeng, åtte mer enn Rosenborg på andre.

Cupen var en gedigen nedtur etter de to finalene på rad. Brann presterte å bli slått ut av Fana, og ikke knepent heller. Naboene vant 3-1, og Brann var ute av cupen allerede i 2. runde.

Men man hadde cupvinnercupen å se frem til. Som tapende finalist for laget som vant The Double, var Brann klar for den nest gjeveste europacupen, og gleden var stor da det italienske storlaget Sampdoria kom opp av hatten. Det betydde et møte med verdens dyreste spiller, Gianluca Vialli, på Stadion, og nesten 17 000 ble presset inn for å overvære oppgjøret.

Sampdoria vant 2-0 i Bergen uten å overanstrenge seg. Det var klasseforskjell på lagene, selv om Brann yppet seg. I Sampdorias hjemby, Genova, ble det 1-0 til italienerne, og eventyret var ute for Brann. Men de fleste var enige om at møtene med Sampdoria hadde vært en fin og lærerik opplevelse.

Og tross en middelmådig sesong virket det som Brann faktisk var i ferd md å etablere seg i toppdivisjonen igjen. Neste sesong ville bli den fjerde på rad i øverste selskap.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008