Det var også sesongen da den svenske unggutten Joachim Björklund fikk sitt gjennombrudd. Dessuten debuterte Kniksens sønn, Sondre Jensen, på A-laget. Men kanskje aller mest oppsiktsvekkende var det at Bergen hadde to lag i øverste divisjon.

For naboene fra Fyllingsdalen hadde gjort det kunststykket å klatre gjennom fem divisjoner og helt opp i toppen i norsk fotball. Og mange topplag skulle få bryne seg på det gammeldagse kunstgresset på Varden i sesongene fremover. Brann spilte 0-0 der, og tapte like godt 2-3 for oppkomlingene hjemme på Stadion.

Men det verste nederlaget kom i cupen. For etter å ha snudd 0-2 for Lyn på Stadion til 3-2 i løpet av det siste kvarteret i 4. runde og slått Lillestrøm 4-1 i kvartfinalen, ventet Fyllingen på Varden i semien.

Det var folkefest i Bergen. 10 124 tilskuere presset seg inn på Varden for å se oppgjøret, som Fyllingen overraskende nok vant 2-0 etter to scoringer av Ola Lyngvær. Trener Kjell Tennfjord hadde dermed tatt oppkomlingene helt til cupfinalen, der de forøvrig fikk grundig juling av dobbeltmestrene  Rosenborg.

Men i serien var Brann med helt inn. Da én runde gjensto kunne faktisk Brann ta gullet. Det fordret riktignok seier over Rosenborg i Trondheim, helst med flere mål, og det ble naturligvis for mye. For nå var Rosenborg i ferd med å etablere seg som uslåelige, og Brann hadde sendt Per Egil Ahlsen til Düsseldorf .

Trønderne ble for sterke, De vant 2-0, og så jevnt var det i toppen at rødtrøyene med det endte utenfor medaljeplass. Tromsø snappet sølvet og Molde bronsen. Fyllingen endte midt på tabellen etter en sensasjonell debut i toppserien.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008