Det ble en sånn passe sesong for fotballguttene. Hardy var begynt å puste guttene våre ganske kraftig i nakken, og at Brann var byens beste lag var ingen selvfølge lenger. I NM røk Brann ut allerede i 2. runde, da Dæhlenengen var motstander. Etter 0-0 på Stadion var det klart for omkamp i Oslo, en kamp Dæhlenengen vant 1-0.

I kretsserien gikk det bedre. Brann vant alle kampene og gikk til topps igjen, fremdeles et lite skritt foran Hardy. Brann møtte ingen utenlandsk motstand, og av 22  spilte kamper ble elleve vunnet. Tre endte uavgjort og åtte med tap.

Friidrettsguttene hadde i motsetning til fotballguttene en strålende sesong toppet med NM-gull på 4 ganger 100 meter stafett på ny norsk rekord. 43,1 lød den nye rekorden på, og Brann ble faktisk mesterskapets nest beste klubb etter fire 2. plasser og en 3. plass i tillegg.

Skisesongen regnet bort igjen og bare ett renn ble avviklet, nemlig kretsmesterskapet.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008