I hvert fall i første halvdel av sesongen. Brann vant sin avdeling i 1. divisjon og møtte Stavanger IF, Hamar og Lisleby i kvalik. Brann og Lisleby kom gjennom nåløyet, og høsten bød på fine resultater i såvel serie som cup. Brann vant tre av sine fem kamper og tapte bare én i serien.

Og cupen ble et eventyr. Både kvartfinale og semifinale på Stadion, mot henholdsvis Odd og Lyn, skapte cupfeber i byen. 17 000 var innenfor Stadion-porten da Odd fikk stryk med 3-1, mens hele 20 000 bivånet semifinalen mot Lyn. De fikk se Gunnar Røed og Gunnar Skagen score for Brann i det som ble kalt en vespilt kamp. 2-1 ble resultatet og dermed bar det til Ullevaal der Fredrikstad ventet i finalen.

35 367 tilskuere så finalen på Ulleval der Fredrikstad dessverre var suverene og vant 3-0. Men bergenserne var med og satte farge på finalen, mange hadde tatt turen over fjellet og støttet laget sitt så det virkelig merktes i hovedstaden.

Av 26 kamper vant Brann 17. Fem endte med tap og fire endte uavgjort i en sesong klubben kunne være stolt av, tross det klare tapet i finalen på Ullevaal.

I friidretten hadde man nå også etablert en hovedserie, der landets 14 fremste klubber konkurrerte seg imellom. Brann kom ikke med. Klubben klarte heller ikke å kvalifisere seg til 1. divisjon og måtte kjempe i 2. divisjon, altså på tredje høyeste nivå.

Skiavdelingen hadde en brukbar sesong med tre kretsmesterskap til klubbens medlemmer.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008