1947 ble et flott år for fotballen i Brann. NM-finalen skulle spilles på Brann Stadion, og Stadion ble utvidet slik at den kunne ta 24 000 tilskuere til finalekampen. Brann håpet selvsagt å få spille den kampen selv, men i 5. runde var det stopp. På veien dit hadde våre gutter blant annet slått ut norgesmesteren fra de to etterkrigsårene så langt, Lyn fra Oslo. I en minneverdig kamp på Stadion vant Brann 4-0 foran 17 000 tilskuere.

Da Brann trakk Viking til ny kamp på Stadion i 5. runde tok Bergen fullstendig av. Hele byen ville se kampen, og 24 000 presset seg inn på Stadion, bare for å se Brann tape 0-1.

Skeid slo for øvrig Viking i finalen på Stadion. På ny var det 24 000 innenfor Stadion-portene.

Cupen var fremdeles det gjeveste, men det var både kretsserie og norgesserie over høst- og vårsesong å konsentrere seg om i tillegg  til cupen, og Brann var på hugget igjen, for å bruke et moderne uttrykk. Thomas Mitchell måtte riktignok gi seg, og det kom en ny engelsk trener i stedet. William Cook tok også med seg spillerne på treningsleir og gjorde en utmerket jobb i klubben.

Av 24 spilte kamper i 1947 ble 15 vunnet, mens fem endte med tap. Branns seks seire og ene uavgjorte på de syv kampene i norgesserien høsten 1947, brakte dem helt til topps i kretsserien 46/47. Jo da – Brann var på hugget igjen.

I friidretten var Knut Nordgreen det store navnet i byen, og sammen med sin bror Reidar, representerte han Norge i landskampen mot Nederland. De to brødrene tok også hver sin 3. plass i NM, i lengde og 100m.

Skiguttene sørget for tredobbelt i hopp i kretsmesterskapet og deltagelse i bl.a. Holmenkollen.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008