På vei ned til Stadion på søndag var jeg egentlig ganske pessimistisk, som de fleste andre her i by'n. Men min gode venn, Dan, var optimist og sikker på at vi kom til å vinne. Jeg mente da at han hadde altfor røde briller, og realisten i meg sa at de poengene vi måtte få i denne kampen, var ren bonus.

Men heldigvis fikk optimisten rett, og det med renter!

Det ble jo en festforestilling det er lenge siden vi har sett på stadda, med stinn brakke og festfotball. Jeg skjønte fra første spark på ballen at dette her kunne bli en kjempekveld.

Her så vi noe vi ikke har sett på noen år, et lag som jobber for hverandre og legger ned en innsats vi kun så Haugesund på sitt mest innsatsfyllte i fjor. Men ikke bare innsats, mye fikst innimellom og flere av de nye imponerte meg. Ojo, Torp, Gustav og gjenoppståtte Holmvik synes jeg var de beste på et jevnt bra Brann-lag. Spesielt Holmvik var det kjekt å se endelig lyktes. Ikke bare garderoben som unnte han denne oppturen, selv reiste jeg meg og klappet ham av banen. Vel fortjent :-)

1-0 kommer etter innlegg fra venstresiden der store sterke Ojo bare står å styrer ballen i mål. Enkelt.

2-0 kommer etter at Ojo drar seg ned mot høyresiden og legger lekkert inn til en umarkert Holmvik som stuper den i mål på godt, gammelt Dylan Macallister-vis :-)

Når da Ojo i tillegg har to (!) i tverrliggeren og Gustav også har en suser samme sted, så kan man trygt si vi ikke hadde flaks i denne kampen. Men hvem bryr seg, vi vant veeeeldig fortjent.

Det er betenkelig at så få hadde løst billett i utgangspunktet, men takk til Chess som hjalp til å fylla stadda. Og nå MÅ folk kjenne sin besøkelsestid fremover, for jeg nekter å tro at dette blir den eneste kampen laget viser sånne takter.

Jeg gleder meg voldsomt til fortsettelsen, og ja, jeg er plutselig optimist, ikke på medalje, men øvre halvdel av tabellen.

Kjempebra start, Brann. Over Rosenborg som ikke hadde tapt borte siden jeg var i 30-årene. Det lover bra.

Mvh Tor Owe Rennemo