To dager er gått siden Erik forlot oss. Vår beste spiller, uten tvil, og den folk helst kom for å se. Når jeg ser gutten på TV, der han står og smiler og gleder seg til å vise seg frem for AS Bari i Serie A, merker jeg at det er med litt blandede følelser.

Vi i Brann skal være glade for at vi har mange eksempler på at spillere med stort potensial ser på klubben som et springbrett til en internasjonal karriere, kommer til oss, utvikler seg og får sjansen ute. I farten kommer jeg på Seyi Olofinjana, Paul Scharner, Thorstein Helstad, Petter Vaagan Moen – og sist Huseklepp.

Det er viktig for oss at det er sånn. Det er også helt avgjørende at et investeringsselskap som Hardball ser at de ikke bare bruker penger på å kjøpe. Det kommer noen kroner inn igjen også. Jeg vil at folk skal merke seg betydningen av dette.

Jeg forstår at fansen finner liten trøst i det akkurat nå, men jeg har likevel lyst å minne om at når noen profiler forsvinner ut, så kommer det andre inn. Ikke alltid umiddelbart, men over tid har det vært slik at nye stjerner har tatt over for de gamle.

Jeg har jobbet med Brann lenge, og kjenner historien. Folk gråt da Soltvedt måtte gå, men jublet da Mjelde og Flo kom inn året etter. Så forsvant Flo, men Kjetil Løvvik sto frem og scoret målene som trengtes i tiden som fulgte. Så ble han solgt til Sveits for over ti millioner kroner. Da sto Helstad og Karadas der som unge, sultne og målfarlige spisser.

Martin Andresen erstattet etter hvert Olofinjana. Petter Vaagan erstattet Kvisvik. Huseklepp erstattet Helstad. Som sagt; det er kanskje ingen trøst akkurat nå, men historien kommer til å gjenta seg.

Noen supportere forteller meg at de er enig i dette resonnementet, men at de akter å sitte på gjerdet å vente på at det faktisk skjer, at Brann beviser at de kan erstatte Erik Huseklepp, Petter Vaagan og andre profiler de var begeistret for. Da skal de komme tilbake på tribunen.

Verken jeg eller andre i Brann kan tvinge noen på kamp, og jeg vil heller ikke kritisere dem som velger å bruke fritid og penger på noe annet enn oss. Tro meg på det. Det er likevel et enkelt faktum at de som sitter på gjerdet er de som bidrar minst akkurat nå.

Om 1000 supportere hopper ned fra gjerdet, kjøper sitt partoutkort til 3000 kroner, så har vi tre millioner kroner. Pengene kan vi bruke til å skape det laget du som supporter ønsker deg. Ser du sammenhengen?

Hilsen Gorm N.