Det er aldri noen som spør meg hvordan det går på jobben. Grunnen er enkel: De vet hvordan det går og trenger derfor ikke å spørre. De leser Brann.no, aviser og ser TV eller hører radio.

Det er rart være på en arbeidsplass der man får vurdert innsatsen sin av mediene og publikum fra dag til dag, nesten fra time til time. Enkelte kolleger får kroppsspråket analysert, blikket, sittestillingen, ikke minst ordvalget og timingen på sine utsagn. Så ender det i ulike konklusjoner.

I dag kan vi lese at noen mener Roald Bruun-Hanssen er degradert. Vi kan også lese at vår største investor mener han er forfremmet. På vei mot toppjobben – eller kanskje på vei ut? Det kommer an på hvem du spør. Det tolkes, gjettes og spekuleres.

Så leser jeg at en supporter mener at det bør være duket for Per-Ove Ludvigsen-comeback – enda det ikke finnes en ledig stilling som sportssjef. Det spiller ingen rolle for vedkommende. Poenget er å få uttrykt det man føler og tenker, så får det våge seg at ikke alt er praktisk eller økonomisk gjennomførbart.

Alt dette er greit, synes jeg. Så lenge ordbruken er sømmelig må folk få lov til å velge og vrake og mene og synse. Det er et engasjement vi ikke vil være foruten. Det er den dagen ingen supportere bryr seg og ingen journalister dukker opp på pressekonferansen vi virkelig skal bli bekymret.

Gorm N.